onsdag 13. oktober 2010

"Helene"

Helene har mørkt, brunt hår og dype, brune øyne. Huden hennes er ren som porselen, og hun har små men markerte smilehull på hver side av munnen. Tennene hennes er kledd med tannregulering, og det er store åpenrom mellom de to fortennene, og de tennene som kommer bak. Ansiktet har et fornøyd uttrykk mesteparten av tiden, der smilet har fast plass, og de mørke øyenbrynene er løftet oppover i panna hennes. Helene sier sjeldent nei om du føler for å prate, og stiller alltid opp for dem som trenger hjelp. Hun ler mye, av akkurat de samme tingene som meg, og vi har det alltid veldig gøy sammen. Da vi var små, pleide vi å gå sammen til og fra skolen hver eneste dag, og det var ikke sjeldent vi stoppet opp på veien hjem for å leke. Etter et par timer måtte foreldrene ut for å lete etter oss, og lurte fælt på hva vi hadde drevet med i så lang tid. Vi gjorde mye rart på den tiden. Lekte med dukker, lagde leirefigurer, og badet på stranda. Etter hvert som vi ble større, fortsatte vi å gå til skolen sammen, men dukkene ble byttet ut med filmkvelder, byturer, soling i hagen, kino og fester. En sommer bestemte vi oss for å reise til England sammen, og vi koste oss i hele to uker.
På fritiden pleier Helene å spille håndball. Hun synes det er viktig å trene, og jogger lange turer i skogen om ikke laget har trening. Ellers tilbringer hun mye tid med alle vennene sine, lager mat, ser filmer og leser bøker. Hun er opptatt av å gjøre det bra på skolen, og leksene blir høyt prioritert. Som alle jenter i tenårene er utseende viktig for Helene, men hun bruker ikke mye tid på sminke, og heller ikke for mye hårprodukter. Likevel stråler hun som ei sol, og gir meg lys og glede på de tyngste dager!

søndag 10. oktober 2010


Skriv en blogg der du ”viser” to ”fortellinger”:

a) Mikal er svært interessert i musikk
De dekker hele den innerste veggen på rommet hans, platecoverne som han og faren har samlet på siden Mikal var sju år. Hver gang han ser en plate-butikk, går liksom beina hans av seg selv mot den, og han kjøper nesten alltid en plate. Etter seks år har han nå samlet til sammen to hundre og femtisju platecover som henger langs veggen, over senga. Platene spiller han ofte, i minst en time om dagen. Og mens Mikal spiller musikken, danser han rundt på rommet, synger med og spiller på luftgitar mens han ser seg selv i speilet. Noen ganger må moren hans til og med komme inn og hysje på ham. Han kan spille ekte instrumenter også, og det liker moren bedre. På rommet sitt har han både trommesett, gitar, en forsterker, en bass og et keyboard. De dagene han er hjemme alene noen timer, står forsterkeren på full guffe, og alle naboene står og holder seg for ørene. Det bryr ikke Mikal seg noe om, for når han blir stor, skal han bli verdenskjent rockestjerne.  Da skal han spille for tusenvis av mennesker hver dag, og leve av musikk.



c) Pizzaen smakte godt
Jeg slikket meg rundt munnen, bare for å få med de aller siste restene av denne lørdagens pizza. Vi hadde laget den helt selv, alt fra den sprø bunnen, til den saftige tomatsausen, vi hadde skjært opp fersk skinke og ferske champignoner, og på toppen var det drysset oregano, basilikum og revet norvegia. Det skulle så absolutt bli noe annet enn Grandiosa! Og jammen var det hjemmelaget det smakte. Vi tok den ut av ovnen mens osten var på sitt beste. Den var ikke blitt hard og brent, men den var ikke blaut og svett heller. Osten smeltet akkurat nok, og den myke konsistensen var nydelig mot tunga. Så smakte vi krydderet, og vi visste hva som ventet oss. Allerede her begynte hele gjengen å få vann i munnen. Når vi tok den første biten, kjente vi nøyaktig hvor perfekt vi hadde klart å lage den. Smakene virvlet rundt i munnen, og smaksløkene danset! Etter dette var vi i en annen verden. Vi var dyr. Ingen av oss sa et ord til hverandre, mens vi gaflet i oss, tygde og smattet. Ikke før den aller siste smulen var borte, så vi bort på hverandre og sukket. NAM!

onsdag 6. oktober 2010

Deltrening i Novelleskriving - del 1

Øyeblikk 1

Hodet dunker, og øyelokkene harr for lengst gitt opp håpet om å holde seg oppe. Skoledagen har vart i nesten sju timer, og det eneste som surrer rundt i hodet mitt er å komme meg hjem fortest mulig, og slenge meg ned på senga. En mann i 30-årene setter seg ved siden av meg i bussen. Jeg sukker litt for høyt, kun for å vise hvor sliten jeg er. Øynene sklir igjen atter en gang.
 
Det er rett før jeg farer inn i drømmeland når dørene på bussen åpner seg, og to damer med krøllete, grått hår kommer inn. De ler så det skriker i ørene mine, og kakler videre om strikketøy og permanent. "Kjære Gud", tenker jeg, og håper de setter seg langt, langt bak. Men nei, den høyeste av dem, med nylonstrømper og knallrød leppestift foreslår at de skal sette seg på setene rett bak meg. Praten går, om marmorkake, ertesuppe, nye briller, barnebarn og alt som gamle damer kan finne på og snakke om. Jeg holder nesten ikke ut. 

Kan de ikke være stille i bare fem minutter? Alt jeg behøver er noen få minutter med ro. Gamle damer er de aller verste på slik skravling, og etter noen minutter er det mer enn nok for meg. Ansiktsuttrykket mitt går fra utslitt, til irritert, til sint, og jeg snur meg så brått at mannen ved siden av meg skvetter, og ipoden hans faller på gulvet. De gamle damene ser overrasket på meg i det jeg setter morderblikket i dem, før jeg kaster meg tilbake i setet igjen og lener ansiktet mot ruta. Stillhet, endelig.